"Ikke-no har skjedd på en lang stund:
Jeg vil ha en liten hund!"
sa den store jenta vår.
Mens vi, alt slit og strevet får.
Den stjal vårt hjerte, i vår barm.
For ikke å bli redd for katten,
sov vi sammen første natten.
To katter, har vi jamen au,
Den masete Mia sier miauu.
Den late Mons, han koser seg,
men maten spiser han i en fei.
Om Fido Mons, for nær beglor,
kan han få et neseklor.
Om Fido, -for nære Mia snuser,
av sinne, spytter hun og spruter.
så er Fido aldri sur.
Men om han noen småbarn møter,
redd han ut av veien løper.
Til vanlig, han gjør seg mye flid.
Men blir han redd, så har han dårlig tid.
Han løper avgårde, med bandet i strekk.
Og glemmer å tisse, - er "borte vekk".
Han opptatt er av å passe på,
at alt er akkurat som nå!
Om noe er "mot-normalt",
da knurrer han, for det er "galt"!
Fido leker med en medisin-ball.
Det ende kan med knall og fall.
Men han er blid og oppstemt.
Da glemmer han å være skremt.
Som et vindpust inn i stua,
vilt han leker med husfrua.
Hun kaster ting, han henter dem.
Kan noen da bli sint og slem?
Fido løper rundt i ring,
prøver fange halen sin.
"Jammen, sitter´n fast et sted"
Fido lurer: "Voffor det?"
Om han hører skumle lyder,
Han varsler oss og nesten hyler.
Vi trenger ingen alarm nei,
når Fido varsler på lang lei.
Om Fido på verandaen står,
bjeffer han på de som går.
Regnet tar han som en lek,
da er han slettes ikke blek.
Om du er liten, kanskje redd:
Husk "en veranda" er beredd.
Der kan du gå i bønn til Gud,
For han har lovet i sitt bud:
Redde kan få hjelp av meg!
Fortell meg alt som skremmer deg!
I min sterke hånd, der vil jeg bære deg!
Der kan i fred du leve, - inntil meg.
Men treffer Fido en stor hund,
da knurrer han, en god stund.
Om det kjører forbi en bil,
han løper etter som en pil.
Kanskje er det slik, også for andre?
Men la oss ikke være redd hverandre!
Om vi er redd for smått, men ei for stort?
Kanskje er det slik, av Gud vi er gjort?
